Banner
SMS-støtte

Send SMS med kodeord
DBBH1 til 2434
for å støtte oss med kr 30,-

Send SMS med kodeord
DBBH2 til 2434
for å støtte oss med kr 100,-

Les mer...

Gave

For de som ønsker å gi en gave til dyrene, så er vårt kontonummer

3624.67.97670

Grasrotandelen

Støtt oss gratis ved å bytte grasrota i dag. Oppgi vårt org.nr. 988 712 698 til din tippefunksjonær neste gang du tipper.

B-gjengen fra Vestkanten

Det hele startet en fredag kveld, da fikk vi en bekymringsmelding på vår vakttelefon. Det var en ansatt ved Vestkanten kjøpesenter som ringte. Der hadde det gått en katt på lagermottaket på senteret i ca. 3 uker. Les historien til en av våre frivillige som engasjerte seg i denne saken...

Skrevet av Henriette Hillesøy, 07.07.2010

Det hele startet som sagt en fredag kveld. Da hadde DBBH fått bekymringsmelding fra en som er ansatt på Vestkanten kjøpesenter om at det hadde gått en katt der på lagermottaket deres i en ca. 3 ukers tid. Den var både sulten og skitten og så ut som den var hjemløs… Kunne vi hjelpe, var spørsmålet....

Så vi undersøkte saken litt nærmere. Siden jeg bor i Loddefjord-området var det naturlig at jeg tok turen og sjekket det ut.

Dette ble gjort sent en fredagskveld, jeg hadde hatt senvakt på jobben og var der vel rundt kl 22.30 -23.00. Jeg kjørte inn på området, stoppet bilen og begynte å "puse" litt forsiktig. Jeg fikk et kraftig svar tilbake. Det var en hjerteskjærende mjauing, hørtes nesten ut som han skulle fortelle hvor fælt han hadde det. Jeg gikk etter lyden og trodde faktisk at han var inne i en av de store containerene som stod der. Så jeg åpnet den og ropte nedi og han svarte meg tilbake, men jeg kunne ikke se den. Så bøyde jeg meg ned å så under containeren og der satt den en stakkars utslitt og tynn pusegutt.

Han visste ikke helt om han skulle komme ut til meg, men hadde veldig lyst på maten jeg hadde, så etter litt kom den ut. Den var både kjælen og sulten, men var nok litt usikker fordi noen hadde nok "hysjet" på han der på lageret, så han visste ikke om jeg var snill eller ikke.

Om litt så fikk jeg den inn i et bur jeg hadde med meg og videre skulle jeg frakte den til et fosterhjem som kunne ta i mot han. I det jeg skal gå, oppdager jeg at det er en katt til der, men ser at den er så sky at den vil jeg ikke kunne få tak på uten felle. Så jeg legger fra meg noe mat til den og avtaler med de andre at vi skal prøve på førstkommende søndag å reise ut igjen å få tak i den også.

Hard Asfalt

Katten vi allerede hadde fått i bur så fæl ut, men den var kastrert, så den har hatt en eier… hadde de bare giddet å merke den samtidig… I alle fall, den luktet skikkelig asfaltlukt, så han fikk navnet Hard Asfalt. Han viste stor takknemlighet for å ha kommet i hus. Han malte og durte på, uansett hva vi gjorde med han. Han hadde en stygg øyebetennelse og var helt oransje på farge under øynene, men vi fikk rense og ta medisin på og han malte i vei enda mer.

Søndagen kom og vi gjorde oss klare. Jeg satt og ventet i Loddefjord på de andre som kom med fellen. Mens jeg venter så ser jeg at det dukker opp en tredje katt….  Ja, ja nok en katt som sliter. Ikke noe nytt! Vi tenkte, ingen hjerter skal blø så vi må hjelpe den også. Vi fikk begge i felle og var fornøyde med at ting hadde gått så bra, og vi returnerte til fosterhjemmet de skulle være i. Da vi kom frem til fosterhjemmet fant vi ut at vi måtte se litt nærmere på kattene. Til vår store forskrekkelse ser vi at den ene katten hadde patter med melk i….. Neeeei, så trist nå som vi hadde fått henne inn og vi skulle gi henne en ny sjanse i livet.

Men vi kunne ikke holde på henne når vi visste at hun hadde et kull med baby-puser liggende igjen i Loddefjord. Det endte med at jeg måtte ta henne med meg ut i Loddefjord igjen og slippe henne ut der vi hadde tatt henne inn.

Vi satte et halsbånd på henne med bjelle og skrev tlf.nr. våres på det, sånn i tilfelle hun skulle ha en eier. Planen vår videre var da at vi skulle sette ut mat og vann til henne daglig på varemottaket der vi tok henne inn, sånn at hun til slutt ville ta med seg ungene ned der når de var så store at de spiste selv.

Den andre katten vi tok inn var en søt jentepus, usterilisert og ganske så sky fordi hun ikke hadde vært vant med noe menneskelig kontakt. Hun fikk navnet Cowgirl. Hun så generelt frisk ut, men måtte jo selvfølgelig steriliseres, chippes og vaksineres.

Etter som det var jeg som bodde nærmest Vestkanten, var det naturlig at jeg gikk og matet der i ukene som kom. Til tider så jeg ikke pusemammaen i det hele tatt, men maten jeg satte ut forsvant og jeg håpte jo på at det var henne som gikk å spiste der.

Vekterene som jobber på Vestkanten tilbød seg å sjekke kameraene som de hadde ut mot lageret for å hjelpe oss å finne ut hvem som gikk og spiste opp maten som ble satt ut. Så de så gjennom tapen for et døgn og så at det var pusemammaen som kom å spiste, så det var bra.

Etter hvert observerte de pusemammaen med en kattunge der til tider. Så da tenkte vi at da har hun bare en unge. Ikke så usannsynlig i og med at hun var veldig liten og tynn selv. Kanskje hun hadde fått flere men at de var døde?

Så fikk vi en telefon en ettermiddag fra en som jobber på Safari-butikken på Vestkanten om at det gikk en pus der med halsbånd og en liten kattunge og remjet. Enda en bekreftelse på at det bare var én kattunge. Jeg reiste ned der for å sjekke det ut. Da jeg kom ned var verken moren eller ungen å se…  Da jeg skulle til å gå igjen hørte jeg et svakt pip. Var det en måse jeg hørte eller var det kattungen? Jeg gikk etter lyden… Helt opp under taket til parkeringsdekket så jeg et lite ansikt som stakk frem under en stein. Han ropte fortvilet på mammaen sin. Hjelpe meg, tenkte jeg, hvordan skal jeg få tak i deg?!!

Jeg gikk opp en etasje og så utfor kanten i etasjen over, der så jeg den igjen. Stakkers liten, jeg må jo bare få tak i deg tenkte jeg så jeg klatret utfor og håpte på det beste. Steinene begynte å rulle og det var absolutt ikke egnet for noen å gå der… Etter mye om og men så klarte jeg til slutt å få tak i den. Den skrek og jeg skrek og den beit seg fast i fingeren min, og jeg tenkte det er nå eller aldri og dro den opp etter den ene bakfoten… Stakkars liten, men endelig i sikkerhet!

Pusen har en stygg øyebetennelse, som nå er under behandling.

Puh, nå er det bare moren igjen tenkte jeg, og det skal gå fort med en felle. Det tar jeg i morgen tenkte jeg, siden jeg ikke så snurten av henne. Dagen etter var jeg nede igjen, gikk bort og så opp på plassen der jeg hadde fisket ungen opp fra dagen før. Jeg trodde jeg skulle gå i bakken!!! Det var 5 unger til!!! Dette var til å grine av, jeg tenkte på alle farene som var rundt de til alle døgnets timer; biler og store lastebiler, og ikke minst rasfaren som var der de oppholdt seg… Må innrømme at jeg følte at dette var ganske så håpløst nå jeg som trodde enden var nær. Men, nei…

Førstkommende søndag etter dette var vi i gang igjen med fellen i håp om å få inn noen av ungene. Cathrine og Christine var så grei at de ville hjelpe til, aldri noe kjekt å holde på med slikt arbeid alene. Vi satte opp fellen og ventet… Vi hadde sett at moren var der og to av ungene.  Etter en stund med venting hørte vi at fellen smalt igjen. Nå var vi spente. Vi hadde flaks, to av ungene var inne på en gang!! Jippiii!! Så var det å sette den opp igjen. Denne gangen var det moren som gikk i den, men hun kunne vi ikke ta i så lenge vi visste det var flere unger der, så vi satt henne i et bur midlertidig. Men det var det for den kvelden, ingen flere unger å se eller høre, så vi slapp moren ut igjen og tok med oss de to små vi hadde fått tak i.

Vi hadde flere kvelder med fellen uten noen hell. Moren var smart og hadde gjemt vekk resten av ungene, dermed måtte vi roe oss litt og la moren få tilliten igjen så vi lot det gå en liten uke før vi prøvde igjen med fellen. Denne gangen var det Inger Johanne, Charlotte og jeg som prøvde oss.  Og vi hadde atter flaks! Litt etter litt gikk den ene kattungen etter den andre i fellen, og vips så hadde vi fått inn alle barna. Men moren hadde ingen planer om å gå i fellen denne gangen, så vi måtte reise uten henne. Det var ikke noe god følelse vi hadde da vi hadde tatt alle barna fra henne og hun ropte og ropte på de… Hjerteskjærende.  Om hun bare hadde skjønt at vi ville hjelpe henne. Dagen etter måtte jeg bare prøve igjen. Reiste ned der like før kl 21 og satte opp fellen. Mammaen var verken å se eller høre… Etter en time dukket hun opp, men hun var smart. Hun gikk bare inn i fellen og spiste maten så langt hun kunne uten å utløse den! Dette gjorde hun 3 ganger. Jeg begynte å miste motet. Jeg hørte hun trakk vekk fra stedet og kattehylene etter barna forsvant stadig lengre vekk. Jeg begynte å rope på henne og "pussste" alt jeg kunne, hun var på vei tilbake! Jeg satt på huk, ikke så langt fra fellen og godsnakket til henne. Hun var inne i fellen opp til flere ganger uten at noe skjedde, men så endelig. Bang, sa det, og døren gikk igjen. Mission completed!! ENDELIG!!!

Nå var alle kommet i hus og det var en fryd å se pusemor bli gjenforent med barna sine som hun hadde gått og ropt sånn på det siste døgnet.

Som dere ser ut av bildene så har to av kattungene øye skader. Den hvite var så redd når den gikk i fellen at den prøvde å presse seg gjennom hønsenettingen, noe som gjorde at den fikk blødende sår rundt øynene. Den svarte kattungen har holdt på å miste det ene øyet sitt da irisen på øyet falt ut. Ingen vet årsaken til dette.

De jobber iherdig på Tertnes dyreklinikk for å redde øyet til den lille vennen og det er Ulf Erlandsen som har utført øyeoperasjonen. En meget dyktig dyrlege og kirurg som alltid står til tjeneste for oss og dyrene vi tar hånd om. Pusen må gå på spesialmedisiner nå og vi krysser fingrene alle sammen for at dette skal gå bra.

Enden på denne visen var at den ene katten som vi skulle hjelpe ble til 9 katter. Dette er ikke gratis dessverre, så alle som vil hjelpe disse søte store og små videre i livet er velkommen til å bidra med enten et hjem eller i form av økonomisk støtte som kan gis på gavekontoen vår:

kontonr 3624.67.97670

Her er bilder av resten av de søte små, som nå får en ny sjanse.

..... og til sist; Pitte lille bror

 
Våre sponsorer
Banner
Banner
Send en epost til db.bergen.hordaland@gmail.com dersom du ønsker din annonse her
Linker
Banner