Banner
SMS-støtte

Send SMS med kodeord
DBBH1 til 2434
for å støtte oss med kr 30,-

Send SMS med kodeord
DBBH2 til 2434
for å støtte oss med kr 100,-

Les mer...

Gave

For de som ønsker å gi en gave til dyrene, så er vårt kontonummer

3624.67.97670

Grasrotandelen

Støtt oss gratis ved å bytte grasrota i dag. Oppgi vårt org.nr. 988 712 698 til din tippefunksjonær neste gang du tipper.

Jeg er Tim

Jeg har fått navnet Tim, og jeg har en historie å fortelle.

Det var en gang... Slik begynner de fleste historier som har en lykkelig slutt. Derfor begynner jeg slik i håp om at min historie får en lykkelig slutt.

Så... Det var en gang en liten vakker kattunge som kom til verden. Levde sine første uker trygt i mammapus sitt trygge favn...

Jeg vokste opp sammen med mine søsken. Jeg husker ikke så veldig mye fra mine første levemåneder, men etterhvert var jeg nødt til å klare meg selv.

Jeg levde ute, kalde vintre og milde somre. På de mest regnfulle dagene søkte jeg ly under et stort eiketre. Her krøllet jeg meg sammen på den lille mosehaugen som lå mykt under treet. Jeg så opp mot bladene - de danset over meg i vinden. Solen trengte igjennom og glitret mellom bladene. Jeg nøt strålen som forsiktig varmet meg. Slik kunne jeg ligge, sove, tenke, drømme. Natt etter natt. Dag etter dag.

Drømmene kom og jeg var tilbake som lite kattunge i mammas trygghet. Dagene gikk ellers med til å gå fra hus til hus, tigge etter mat og plyndre store dunker som menneske kaller bosspann.

Jeg slåss og herjet på - ble ganske flink til det etterhvert og taklet å få bank og juling. Jeg ble og flink til å takle mørket, ensomheten og kulden...

Noen ganger om vinteren var mosehaugen min helt tildekket av snø. Da måtte jeg sitte sammenkrøllet helt inntil trestammen hele natten igjennom. Det var for kaldt å legge seg ned. Snøfnuggene ristet jeg av meg innimellom. Noen smeltet på nesen min og jeg slikket vannet som rant ned mot munnen.
Mine poter var såre og det var til tider vondt å gå. Jeg så ned på meg selv. - Hvordan er det jeg ser ut? Hvordan kan noen syntes at jeg er fin? Der hvor jeg en gang var hvit, så jeg gul ut nå. Munnen min verket, jeg var sår i halsen. Det føltes som jeg hadde noe der som ikke ville gå bort.

Pelsen er glissen, som et juletre som har stått uten vann i flere uker. Det var vel kanskje slik jeg følte meg nå. Vissen og snart livløs. Det var jeg mot verden nå.

Jeg tittet ofte bort på det ene huset, der hvor det bodde en svær, velfødd pus. Den lå stort sett ute på trappen og slumret i solen. På dårlige værdager fikk den komme inn og kose seg i varmen. Hos sin familie. Tenk å ha sin egen familie. En alltid oppredd seng, mat i skålene og ikke minst; slippe å kjempe for den forferdelige tilværelsen. Dag etter dag. Natt etter natt.

- Hva var min glede?
- Hva var vitsen med livet?

Jeg hadde det tøft. - Orker jeg en vinter til? Vil mosen holde som seng vinteren igjennom? Hva med treet, vil det ta like mye av for snøen som forrige vinter? Vil jeg leve meg gjennom en vinter til? Jeg skyver fra meg tanken, slike tanker gjør meg så trist. Det er vel ikke slik en pus skal leve livet sitt?

Jeg har en drøm og jeg har et ønske...


I et bur stod jeg, redd og hjelpeløs.
- Hva skjer? Hvor skal jeg?
Jeg fikk panikk, skikkelig panikk.
-Kommer jeg til å dø? Jeg vil ikke dø.. Jeg er redd...

Jeg ble liggende. Stille. Et par menneskeøyne så inn på meg. Jeg blinket med øynene, igjen og igjen. Det ble blinket tilbake. Jeg ble servert mat. Kastet meg over det og følte meg med ett trygg. Dette kunne jeg venne meg til. Tenk å få servert mat rett ved siden av sengen. Igjen så et par menneskeøyne på meg. Jeg så tilbake, buret mitt ble åpnet. Jeg så ut. En hånd strakk seg inn mot meg. Jeg ble stiv av skrekk. Rolige bevegelser av en forsiktig hånd som ble ført over pelsen min. Var det kjærlige klapp? Det var nydelig, jeg nøt det. Lukket øynene, og så satt jeg igang et veldig rustent male-maskineri.

Er dette kjærlighet?

Jeg våknet, ganske så tåkete. Har ikke helt fått med meg hva som skjedde. Hørte noen nevne ordet FIV - at jeg hadde det. - Hva var det? Noe skummelt? Må jeg dø?

FIV er et virus som smitter via blod. - Slåsskamper!, tenkte jeg. De utallige slåsskampene. Var det sånn jeg hadde fått det? Ellers sa de at alle mine andre blodprøver var fine. Jeg følte meg frisk og jeg sa til meg selv at jeg må tenke positivt. Jeg fikk beskjed om viruset ikke var farlig, men måtte ta mine forhåndsregler. Det er slutt på utelivet! Noe som passer meg ypperlig. Jeg et sliten og trøtt. Jeg har forstått det slik at viruset er typisk for ukastrerte katter. Det smitter via bitt i slåsskamper. Det fine er at jeg kan leve like lenge som en katt uten viruset, så lenge jeg får godt stell.

Jeg er Tim. En voksen gutt på... tja, alt mellom 4-6 år. Jeg har en forferdelig dårlig pels, den er glissen og huden min er full av skorper. Igjen forårsaket av slåsskamper. - Hva skjer med meg nå? Hvordan vil livet mitt bli videre? Finnes det et trygt og godt hjem som kan gi min historie en lykkelig slutt?

For vi ble jo enige om det. Alle historier som begynner med: - Det var en gang.... ender jo med en lykkelig slutt!

Mine ønsker?
Jeg må bli en innekatt.
Jeg vil ha en myk og varm seng.
Jeg er kjærlig, jeg er myk.
Jeg vil forbli din venn for livet.

Kan du se meg inn i øynene og si at du vil elske meg for alltid?
At du vil være der for meg, gi meg et liv med kjærlighet og omsorg?

Da er du hjemmet jeg leter etter.

Send meg en epost på Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen

 

 
Våre sponsorer
Banner
Banner
Send en epost til db.bergen.hordaland@gmail.com dersom du ønsker din annonse her
Linker
Banner